Tid for oppsummering

På sitt beste har den norske mediedekningen av VM bidratt til å skape et mer normalisert bilde av Sør-Afrika i den norske offentligheten. Skepsisen til arrangørlandet i forkant av VM har blitt kraftig tilbakevist, og mange journalister har fått utdypet sin Sør-Afrika-kunnskap – forhåpentligvis til det beste for dekningen av landet og kontinentet i årene som kommer. Samtidig har det verken vært en spesielt spennende, nyskapende eller overraskende dekning av det første verdensmesterskapet i fotball på det afrikanske kontinentet.

Tirsdag uttrykte jeg her på bloggen et ønske om mer stoff av den typen som bruker VM-fokus til å formidle forskjellige sider ved Sør-Afrika. Ønsket har til en viss grad gått i oppfyllelse. Da tenker jeg spesielt på saken hvor Aftenposten har intervjuet den prisvinnende og svært anerkjente sørafrikanske fotografen Greg Marinovich. Han var en av fire fotojournalister assosiert med legendariske Bang-bang club, som også er tittelen på Marinovich sin bok (som snart blir film) om de blodige township-krigene i tiden mellom Mandelas løslatelse og det første demokratiske valget i 1994. En annen sak som også bidrar til å gi norske lesere et enda bredere bilde av Sør-Afrika utenfor VM-sirkuset er Dagsavisens reportasje fra slakteriet/grillrestauranten Mzolis i townshipen Guguletu i går.

Ellers har alle de store avisene kjørt obligatoriske oppsummeringer av VM, og konkluderer i stor grad med det samme: VM har gått veldig bra og Sør-Afrika har «bestått med glans», som Bertil Valderhaug i Aftenposten oppsummerte det igår. Det er ingen tvil om at Sør-Afrika har lyktes og at alle fordommene og skrekkscenariene i forkant av mesterskapet har blitt gjort grundig til skamme. Bertil Valderhaug refererer da også til lanseringen av Sør-Afrika som kandidat til arrangør av sommer-OL 2020. Ingen grunn til å hovere over journalister som på forhånd advarte mot blodbad og det som verre var, men som nå er over seg av begeistring for arrangørlandet og deres gjennomføring.

Også i disse oppsummeringsartiklene kommer det tydelig fram hvordan VM i stor grad har virket normaliserende på vårt bilde av Sør-Afrika. Tidligere har vi blant annet omtalt Morgenbladets fine reportasjer Soweto, Vårt lands dekning av VM og TV2s finfine reportasjer fra Hillbrow og Soweto som gode eksempler på en dekning som bidrar til å normalisere. Det er også grunn til å håpe at vi på sikt vil se en effekt av at mange norske journalister har oppholdt seg i Sør-Afrika over lengre tid og opparbeidet seg en kompetanse på landet (selvfølgelig en kompetanse av varierende størrelse og art men like fullt). I mange oppsummeringskommentarer pekes det på de store utfordringene og problemene landet står overfor i tiden som kommer. La oss håpe dette er uttrykk for ekte engasjement og vente spent på oppfølgingssakene om hvordan det har gått!

Her er det på sin plass å påpeke at veldig mange av oppsummeringene i stor grad repeterer hverandre og er veldig like. Både Dagsavisens Reidar Sollie, Bertil Valderhaug i Aftenposten, Tore Ulrik Bratland i Dagbladet og NTBs oppsummering har de samme komponentene. Det mest interessante oppsummeringsstoffet og de virkelig gode analysene kommer – kanskje også naturlig nok(?) – i det eksterne stoffet. Kronikker som Håvard Knoffs i Klassekampen og Brother Buntus i Aftenposten (begge 8. juli) gir mye mer innsikt og søker å forklare for leserne heller enn bare å påpeke – honnør til dem for det. Dessuten er Malcolm Langfords innlegg i Aftenposten i dag svært klartgjørende, spesielt fordi det viser et stort uuttømt potensial for enda mer kritisk og god journalistikk om fotball-VM og Fifa. Langford, som er stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO, refererer til tilfeller av klare brudd på Sør-Afrikas grunnlov og Menneskerettighetene (som forøvrig sammenfaller i stor grad), som det riktignok har vært skrevet noe om, men som helt klart burde være gjenstand for enda mer og hardere kritisk fokus i årene som kommer.

Det går heller ikke an å skrive en oppsummering om den norske mediedekningen av fotball-VM uten å komme inn på vuvuzelaen. Det er lenge siden vi har hatt et så godt eksempel på pressens tendens til flokkmentalitet. Jeg tør påstå at vi her har hatt flere tilfeller av betydelig lavere ph-verdi i norske journalistmager, enn i et samlet Afrikapolitimiljø. Det er merkverdig å se forbudskrav gjentatt til det kjedsommelige, samtidig som europeiske fotballfans i disse dager fyller håndbagasjehyllene på flyene hjem fra Sør-Afrika med nettopp vuvuzelaer. Så skal det også legges til at omtalen utover i mesterskapet også har vært preget av stadig mer humor, med TV2s vuvuzela-terror mot gullmannen på Karl Johan som et mulig høydepunkt. Kanskje har vi blitt gladere i vuvuzelaen etterhvert?

Fra undertegnedes ståsted oppsummeres derfor en norsk mediedekning av det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord som bedre enn man kunne fryktet, om enn ganske forutsigbar og kjedelig, og med enkelte tilfeller av sensasjonalistisk fråtsing i tradisjonelle narrativer. Men disse tilfellene ser heldigvis ut til å være unntak som bekrefter regelen om at jo flere journalister som reiser til Afrika og tar sin egen jobb, rolle og journalistiske prinsipper på alvor, jo bedre blir dekningen. Derfor er det rett og slett veldig gledelig å konstatere at undertegnedes egne fordommer mot norske sportsjournalister i stor grad har blitt gjort til skamme av en dekning som likevel kunne ha vært hakket mer spenstig og spenndende.

Det litterære (Sør-)Afrika

Både Aftenposten og Dagbladet benytter fotball-VM som anledning til å sette fokus på arrangørlandets litteratur i dagens utgaver. Aftenposten intervjuer Tonje Vold, som nylig har disputert på sin doktorgrad om John M. Coetzee, og Vold får dessuten komme med sine beste film-, musikk- og litteraturtips fra Sør-Afrika. I Dagbladet skriver forlagsredaktør og oversetter Christian Kjelstrup under vignetten Ideer om den mindre kjente, svarte litteraturen i Sør-Afrika, både under og etter apartheid.

Det er bare å håpe på enda mer stoff som setter fokus på Sør-Afrika denne siste uka av fotball-VM, og jeg vil derfor også få komme med et tips. Gjennom min jobb på Litteraturhuset (som jeg har pause fra ifm. dette prosjektet) har jeg vært involvert i prosjektet Pilgrimages, hvor 14 afrikanske forfattere besøker 14 byer på det afrikanske kontinentet, under fotball-VM. Ut av disse «pilgrimsferdene» kommer det en veldig fin blogg som oppdateres daglig under hele mesterskapet, og dessuten en serie med reiselitterære skildringer fra disse byene, med utgivelse i 2012 under Africa Cup of Nations. Blant forfatterne finner vi Binyavanga Wainaina og Alain Mabanckou, som begge besøkte Litteraturhuset under fjorårets afrikanske uke. Les bloggen og se fotball-VM fra litt andre vinkler enn sofastolen her hjemme!

Positivt om Dagbladet – enn det!?

I gårsdagens Dagblad både på nett og papir skriver Dagbladet grundig om Fifas skattefordeler og hvordan Sør-Afrika taper enorme skatteinntekter på utenlandske selskapers profitt. Artikkelen blir presentert som en del av serien om fotball-VMs bakside, som tidligere har vært omtalt her på bloggen. Da uttrykte jeg misnøye med sensasjonspreget og tabloidiseringen spesielt i overskriften på en sak, samtidig som jeg roste fokuset på de reelt negative sidene ved fotball-VM, som kameraderi, korrupsjon og manglende utbytte for de som aller mest kunne trenge et løft. Gårsdagens Dagbladet-sak føyer seg fint inn i denne rekken, som dessuten har inneholdt artikler om billettsvindel og de spesialopprettede VM-domstolene – hvor i sørafrikanske medier er kilder. Ikke verst!

Fellesrådet for Afrika og SAIH skryter med dette av Dagbladet, og jeg vil gjerne få understreke at det ikke er første gangen vi skryter av norske mediers dekning av fotball-VM. I det hele tatt har det knaket mye mindre her på bloggen enn man får inntrykk av når man leser Morgenbladets leder 2.-8. juli. Slik sett er det interessant hvordan denne bloggen så raskt har blitt oppfattet som «Afrikapoliti», «Fastiråd» og lignende – hensikten har hverken vært å komme med fasit eller arrestere noen for å skrive om Afrika, men å forsøke å spille en konstruktiv rolle som formidler av fagkompetanse og deltaker i debatten om hvordan norsk Afrika-journalistikk bør være. Her har vi forsøkt å ha to tanker i hodet samtidig, og derfor eksempelvis både skrytt av TV2 og påpekt at de enkelte ganger gjør ting som ikke er så heldig. Et nærliggende spørsmål er om det kanskje ikke bare er Afrikakjennere som av og til opptrer litt surmaget og bedrevitende, men også journalister? Et forsøksvis åpent spørsmål som forhåpentligvis kan generere mer debatt! Mer om dette fra min side senere. Nå er det, som Simen Sætre påpeker, både gøy å leve og snart fotball på tv!

TV2 faller for «zuluene»

Planen for dagens innlegg her på bloggen var faktisk å skryte av TV2. Jeg har riktignok ikke fått med meg sendingene deres de siste to ukene, siden jeg har vært i Sør-Afrika. Men stadig har det kommet drypp av skryt fra kjente og kolleger som har sett på TV2 under VM. Tidligere har Davy Wanthnes reportasje fra Alexandra fått omtale her på bloggen. Og reportasjen fra Hillbrow, Johannesburg om forventningene til Ghana etter at de avanserte var et sjeldent fint tilfelle av normalisert dekning av sørafrikanere som vanlige folk med interesse og entusiasme for fotball (i dette tilfellet noe originalt for TIL..).

Men så gikk TV2 i zulufella. Innslaget om zulukrigerne som tror på tysk VM-seier er altså et unntak i en ellers god TV2-dekning av fotball-VM. Men det er langt fra det første, og heller ikke det verste innslaget laget under sterk zulufascinasjon. Rett nok lager halvnakne menn med lendeklede og spyd gode tv-bilder, men det gir ikke noe spesielt godt (i betydningen riktig) bilde av hvordan dagens zuluer er.

«Velkommen til zuluene sitt rike», sier reporteren, uten å nevne at de befinner seg i en slags zuluekvivalent til vikingland eller Folkemuseet, Shakaland Cultural Village (eller en tilsvarende annen park). Videre omtales zuluene som «den afrikanske krigerstammen», som teller en plass mellom 7 og 11 millioner mennesker (innslaget sier sju, nettsaken 11) – uten at det nevnes at disse lever normale liv i et moderne Sør-Afrika – for eksempel med jobb som danser på museum/fornøyelsespark.

Det framkommer riktignok til slutt i innslaget at «livet her har endret seg», noe de aller fleste også helt sikkert skjønner – får vi håpe. Likevel er resultatet av innslaget uheldig fordi bildene av halvnakne «krigere» setter seg så mye bedre enn bildene av vanlige folk på landsbygda utenfor Durban. Dessuten er  det synd at TV2, når de først skal ta for seg zulukultur, ikke strekker seg litt lenger for å gi norske tvseere mer innsikt i hva det betyr idag. Hadde de gjort det, ville de funnet masse interessant og direkte oppsiktsvekkende stoff, både om politisk vold og mannssjåvinisme, såvel som nye identiteter og kulturuttrykk.

Usaklige sleivspark fra Stalsberg

Dette innlegget stod på trykk i Dagbladet 30.06.2010. 

Forrige uke skrev Maren Sæbø, redaktør for Verdensmagasinet X, om det problematiske med Dagbladets innsamlingsaksjon til en ungdomsorganisasjon i Kliptown, Soweto. Undertegnede sluttet seg til deler av denne kritikken, som altså handler om det prinsipielle i hvordan journalister virker, og ikke hvorvidt Soweto Kliptown Youth er en verdig mottaker av norske kaffepenger. Fellesrådet for Afrika og SAIH er verken mot innsamlingsaksjoner eller samfunnsengasjerte journalister. Men vi vil belyse visse problematiske trekk ved måten Tom Stalsberg og Morten Pedersen skriver om Sør-Afrika.

Stalsbergs reaksjon på kritikk har vært langt under hva man kunne forvente av en journalist i en av landets større dagsaviser. En ting er den usaklige og personrettede måten han svarer Sæbø på hennes blogg, en annen ting er at han på trykk i Dagbladet tar meg og Fellesrådet for Afrika til inntekt for å mene at ”sportsjournalister er jo per definisjon dumme” og forøvrig forsøker å latterliggjøre det vi driver med.

Fellesrådet har aldri sagt noe i nærheten av det Stalsberg påstår. Fellesrådet og SAIH driver sammen et prosjekt som vil bidra til en så bra dekning som mulig av Sør-Afrika under fotball-VM. Med bra mener vi ikke nødvendigvis positiv, men kunnskapsrik, kritisk, nyansert og i henhold til de samme kvalitetskriteriene som skal gjelde for journalistikk overalt, i verden som i resten av Norge. Derfor kritiserer vi Pedersen og Stalsberg, men er også imponert over mye av den andre dekningen av fotball-VM fra norske journalisters side.

Vi har fortsatt ikke fått noe saklig begrunnet svar fra Stalsberg og Pedersen, og tenker dermed at det kanskje hadde vært på sin plass for en redaktør å redegjøre for hva Dagbladet mener om saken.

Se til vårt land

I dag er det tid for skryt. Jeg vil med dette oppfordre alle til å se til vårt land. Og da mener jeg ikke Norge, selv om den norske mediedekningen av fotball-VM til nå har vært overraskende bra så langt – om enn noe kjedelig. Jeg mener avisen vårt land (som faktisk skrives med små bokstaver – ihvertfall i sin egen logo).

Vårt lands dekning av fotball-VM er faktisk svært imponerende, og radikalt annerledes enn de andre norske medienes. Som de selv sier: Vårt land dekker fotball-VM ”ikke ved å ha et team der nede som i detalj skal fortelle om kampene og resultatene. I vår tid blir dette fort gammal graut.”

Nå er jeg ikke helt enig i at det er unødvending å dekke kamper og resultater – det er jo fotballen som skal være i fokus. Men fotballen handler jo også om så mye mer enn akkurat det som skjer på gressmatta. Det har Vårt land skjønt, og de har også innsett at det virkelig er en nisje å fylle å skrive om alt dette andre – og de gjør det til gangs.

Allerede før VM (9. juni) skrev de kritisk om tvangsflyttingen av hjemløse fra Cape Town til Blikkiesdorp (som betyr blikklandsbyen). Men de fokuserte også på hvordan fotballen kan virke nasjonsbyggende (5. Juni) – med en finfin tidslinje for Sør-Afrikas historie som fyllstoff. Dette skrev riktignok mange andre aviser også om – men vårt land topper her med å bruke sørafrikanske førstehåndskilder i begge reportasjene.

Også i historien om tre anleggsarbeidere som var med og bygde Soccer city (16. juni) er det de tre intervjuobjektene selv som kommer fint til orde, og de er referert med fulle navn og alder. Saken fokuserer og sosiale forhold og de tre mennenes tanker om betydningen av fotball-VM, og følges opp med en sak om gateselgere med yrkesforbud under VM. Fifa har nemlig forbydd gateselgere i området rundt VM-anleggene, av hensyn til sine sponsorer – McDonalds og Budweiser står for all servering rundt anleggene.

Nettopp det at fotball-VM både har positive og negative sider er gjennomgående fint utført hos vårt land. Et godt eksempel er et oppslag 19. juni der hovedhistorien handler mm Helte-VM for barn, som speiler det offisielle VM-programmet, og sidehistorien forteller om hvordan baller, drakter og supportereffekter blir produsert under kritikkverdige forhold i Kina, Pakistan og India, med tvangs- og barnearbeid.

Den 23. juni har journalist Lars Gilberg – som forøvrig egenhendig står for alle nevnte saker – en overraskende sak om kampfiksing, og 24. juni blir det ryddet i Fifas sysaker på kommentarplass og diskutert hvordan Fifa tjener på VM (6,5 mrd for den som lurte).

I det hele tatt svært imponerende og skryt sendes herved Lars Gilberg og Vårt lands vei for å lage grundig og god journalistikk som tør å gå andre veier enn de andre. Men jeg kunne godt ønske meg nettpublisering av dette stoffet, så det går an å spre det!

Et spørsmål om roller og ansvar

Dagbladets Thomas Sæbø har gjort meg oppmerksom på at den tidligere omtalte bistandsaksjonen til Tom Stalsberg og Morten Pedersen, som nå har Dagbladets velsignelse, med omtale på framsida av dagens vm-bilag, slett ikke er et selvinitiert prosjekt, kun innsamling. Pengene skal nemlig gå til organisasjonen Soweto Kliptown Youth (SKY), og dermed er min oppfordring om iallefall å finne en lokal partner hvis de absolutt skal samle inn penger, imøtegått.

Likevel står hovedpoenget, selv etter Stalsbergs svar i dagens avis: Jeg ser fortsatt ikke noen gode grunner til at en avis skal agere pengeinnsamler heller enn å bedrive god og kritisk journalistikk. Jeg har tidligere antydet hvordan en sånn god sportsjournalistikk kunne se ut, og Maren Sæbø sier det i enda tydeligere tekst i gårsdagens blogginnlegg:

Om Dagbladets bloggere, og reportere, virkelig ønsker å hjelpe sørafrikanerne, kan de gjøre det som er jobben deres, nemlig bedrive journalistikk. Ta for seg FIFAS retningslinjer for hvem som skal tjene hva på et fotball- VM, etterforske eventuelle korrupsjonsanklager i fotballorganisasjonene og i de nasjonale forbundene, forsøke å sette seg og sine lesere inn i de sosiale forholdene i verstlandet slik de faktisk er.

Sørafrikanske aviser har kjørt masse stoff av denne typen. Det kanskje beste eksempelet her er Mail&Guardian som blant annet skriver om hvordan Danny Jordaans bror tjener på VM, om folkelig protest mot offentlig pengebruk, og sin egen rettslige prosess for å få tilgang til juridiske dokumenter om hvem som tjener på VM, for å nevne tre nylige eksempler. Eller hva med å lese denne boka av Andrew Jennings, som forøvrig selger godt i Sør-Afrika om dagen.

Det burde med andre ord ikke være så forferdelig vanskelig å agere skikkelig journalist, men det vil tydeligvis ikke Stalsberg og Pedersen. De vil heller være Morten og Tom på tur i Afrika. Og det er problematisk, så lenge de skriver om det på Dagbladet.no og ikke på en privat blogg. Derfor er det også synd at de begår sånne lavmål som Stalsbergs omtale av både meg selv om Maren Sæbø i dagens avis.

Siden Stalsberg og Pedersen tydeligvis synes ute av evne til å redegjøre for hvordan de ser sin egen rolle og oppgave som journalister, kunne det ha vært ålreit å høre hva redaktøren deres mener om det. Jeg ser fram til et svar det går an å forholde seg til.

Myteknusing om hodeløse afrikanere

I det jeg er på vei ut døra for å se Kamerun spille for ære og stolthet mot Nederland på Green point stadium, passer det seg å anbefale en fin myteknuser av en artikkel om den store snakkisen hva angår de afrikanske lagenes spillestil dette mesterskapet: De er jo så dårlige defensivt. Sigve Indregard viser hvordan dette ikke er noe mer enn nettopp en myte, ihvertfall hvis man skal vurdere det ut fra det pågående mesterskapet. Heller enn å være basert på hvordan de afrikanske lagene faktisk spiller, mener Indregard at «dette er vår tids måte å si at negrene er usiviliserte«. Noe å tenke på for Jan Åge Fjørtoft og resten av kommentatorveldet

Morten og Tom tar en Geldof

Jeg har tidligere kritisert Morten Pedersens VM-blogg for mangel på etterrettelighet, sleivete stil og tydelig fravær av god presseskikk. Nå har Pedersen, sammen med Tom Stalsberg, opprettet en innsamlingsaksjon for et fotballprosjekt av noe uklart art, i Kliptown, Soweto. Denne får kritikk av Verdensmagasinet X-redaktør Maren Sæbø på hennes Aftenposten-blogg. Sæbø peker på problematiske sider ved mindre og tidsavgrensede bistandsprosjekter av den typen Pedersen og Stalsberg har dratt i gang, og spør hvorfor de ikke heller vil bedrive god og kritisk gravejournalistikk. Forøvrig peker hun på mange av de samme problemene hva journalistisk standard angår, som jeg har gjort tidligere:

«Fryktløst har de i løpet av turneringens knapt to første uker blandet sportsjournalistikk, kåseri og en slags sosial ”kommentasje” , med dødsforakt for fakta og etterrettelighet. Som vanlig møter vi en korrupt president, en misfornøyd taxisjåfør og en uredd, nysgjerrig reporter på jakt etter sannheten om det landet han befinner seg i.»

På aftenposten.no svarer Stalsberg Sæbø på ikke særlig imponerende vis. Det er tydelig at han føler seg tråkket på, og kanskje med rette. Men jeg skulle gjerne sett Stalsberg begrunne hvorfor det er hans rolle å starte innsamlingsaksjoner heller enn å bedrive god journalistikk. Videre, hvorfor må Stalsberg og Pedersen på død og liv lage sin egen bistandsaksjon, i stedet for å for eksempel skrive om de mange gode sørafrikanske organisasjonene som prøver å gjøre godt arbeid, og som helt sikkert kunne ha satt pris på støtte fra sånne som Pedersen og Stalsberg? Og til slutt: Ser de ikke det problematiske med måten de skriver på, hjelpeaksjon til side?

«Deep deep Soweto» og andre merkeligheter på Dagbladets VM-blogg

Dagbladets Morten Pedersen har en vm-blogg. Han er langt fra den eneste – de aller fleste større mediene holder seg med et mer eller mindre solid panel bloggere som analyserer fotball i en sånn mengde at det er grunn til å undres over om det egentlig er noen som leser alle sammen. Av alle disse bloggene er det definitivt en som stikker seg ut, og det er nettopp Morten Pedersens, med overskrifter som ”Espresso, americano, cappuchino – greit. Men for guds skyld, aldri kaffi!!», ”God Shave The Queens Cape Clowns og en tidligere presidents galskap” og ikke minst “»Bring Me My Machine Gun» – momsen kan du bare drite i!”. Pedersen har skjønt at man må skille seg ut, skal man få oppmerksomhet. Men det ser dessverre ut som han har skjønt mindre av det problematiske med en blogg av denne typen.

Morten Pedersens blogg er faktisk veldig bloggete, i den forstand at han skriver subjektivt, uetterrettelig, sleivete, flåsete og uinformert om ting han observerer rundt seg. Det store problemet er at Morten Pedersen ikke er naivemortenpåheisaturtilfotballvm.blogspot.com, men en anerkjent og dyktig sportsjournalist som folk leser og orienterer seg ut fra, på Dagbladets offisielle vm-blogg.

Derfor blir hans anekdoter fra samtaler med sjåfører (som han har mange av), sikkerhetsvakter, vaskehjelper, gartnere (som han ser ut til å ha enda flere av) og andre i hans vm-entourage opphøyd til mer enn nettopp det: anekdoter. Og når anekdotene handler om tema som sørafrikansk politikk, korrupsjon, kjønnsroller, raserelasjoner og så videre, men uten at Pedersen kan tilby noe bakgrunnsstoff, noen som er uenig, alternative kilder eller utdypende forklaringer blir resultatet sleivete, feilaktig og uetterettelig. Presseetisk standard og redaktørplakat gjelder tydeligvis ikke for denne bloggen, selv om den er publisert på dagbladet.no.

Ikke bare er Pedersens blogg uetterrettelig og sleivete. Den er også rimelig rask med å stille seg til doms over saker han tar for seg. Det er tydeligvis lett å konkludere med at  ”[s]ånt er mulig i Sør-Afrika. Og korrupsjon er helt vanlig,” uten at det er gjort noe nærmere rede for fenomenet enn at sjåføren forteller en historie hvis sannhetsgehalt eller reprasentativitet ikke blir nærmere undersøkt.

I det hele tatt er det imponerende mye Morten Pedersen kan finne ut av og konkludere om etter en prat med sjåføren som kjører han fra forstadsvillaen han bor i til kamp på Soccer City. Vel er det mer kø på veien under fotball-vm enn normalt, men kanskje budre de ha vært litt lenger – så Pedersen rakk å gjøre litt mer research før han konkluderte om hvordan Sør-Afrika henger sammen.

Så for å ta en Pedersen og referere en samtale med en sørafrikaner på kontoret hvor jeg jobber, her i Cape Town:

- Pam,  is there such a thing as deep deep Soweto, from which those stupid enough to enter has never returned to talk about it.

- What!? What the fuck!? What is that supposed to mean!? Deep deep Soweto. Maybe in fiction it exists.

Pam blafrer med en bok og rister på hodet.

- Where´s this place supposed to be anyway? And if he wanted to pick a township… Come on! Soweto? Has he ever been there?

Så mye for å atter reprodusere negative narrativer om hvor livsfarlige og barbariske de fattige townshipene er, når virkeligheten er en helt annen. Folk som bare snakker med sjåføren sin og ikke en gang får med seg når hun spøker eller ikke, burde være forsiktige med å gjenfortelle ting som sannheter. Og i kveld er det Spania – Honduras.

Forresten høres ikke ”kaffe” på Stavangerdialekt noe som helst ut som ”kaffir” – i hvert fall ikke da jeg testet det på et lite utvalg personer i Cape Town sentrum i dag. Selv om det skal sies at Pedersens anekdote kunne ha vært en fin inngang til å snakke om språk, rase og rasisme i dagens Sør-Afrika. Synd at han ikke prøver litt hardere.