Hvordan snakker man om rase i dagens Sør Afrika?

Sammendrag av Kristin Skare Orgerets innlegg på seminaret Sorte perler og hvite håp. Fakta og fordommer foran fotball-VM, 1. juni på Litteraturhuset. Kristin Skare Orgeret er Førsteamanuensis ved jounalistutdanningen, Høgskolen i Oslo.

I Norge har vi de siste årene hatt en debatt om rasebegrepet i det hele tatt bør brukes eller om det kan kastes på historiens søppelhaug siden det kan beskyldes for å være både vitenskapelig uholdbart og politisk forkastelig.

I Sør Afrika kommer man ikke utenom rasebegrepet, selv om det per i dag ofte benyttes andre ord enn rase, demografisk tilhørighet benyttes for eksempel ofte. Det tar sin tid å gjøre et samfunn som i flere tiår var så basert på makt fordelt etter rase, fargeblindt. Rase er fremdeles svært sentralt i dagens Sør Afrika av en rekke grunner.

Det eneste som kan slås fast helt enkelt og kategorisk er at forholdet til rase ikke er noe enkelt tema i Sør Afrika. Man kan ha en idé om hvordan strukturene er når man kommer som utlending til landet, og så opplever de aller fleste at jo mer tid man tilbringer der og jo mer man setter seg inn i det sosioøkonomiske puslespillet i Sør Afrika, jo mer komplisert blir det.

The ugliest creation of man
For å begynne med et raskt historisk riss: I 1948 kuliminerte 350 år med rasekonflikt i apartheidregimets begynnelse. Landet ble kolonisert av de første europeerne i 1652, men de første raselovene kom først i 1919  – da den sørafrikanske union ble stiftet av det britiske parlamentet. I 1948 kom National Party til makten, introduserte apartheidsystemet og gjorde 20 millioner innbyggere om til annenrangs borgere.

Apartheid  var den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert fra 1948 til 1994.  Alle ble kategorisert i en av fire mulige «rasekategorier», der en rekke rettigheter og aller viktigst alminnelig stemmerett, var reservert for den hvite gruppen. De andre tre gruppene de svarte, de fargede (coloureds) og inderne ble diskriminert på en rekke måter, for eksempel i forhold til hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha.

Nadine Gordimer har beskrevet det rasistiske apartheidregimet som ’the ugliest creation of man’.

Det rasistiske apartheidsystemet var altså basert på hvilken rasemerkelapp man kunne sette på folk. Det eksisterte de mest absurde tester for å bevise hvilken kategori folk tilhørte. Hvis man var i tvil kunne myndighetene for eksempel utføre ’blyanttesten’. Da stakk man en blyant inn i personens hår for å se om det var krøllete og stivt nok til å holde på blyanten. Falt blyanten ut var du coloured. Ble den sittende var du svart.  Denne og andre svært subjektive tester ble benyttet under Population Registration Act av 1950. Sik skjedde det altså at medlemmer av samme familie med forskjellig hårstruktur kunne bli plassert i forskjellige kategorier og dette kunne ha alvorlige konsekvenser, i verste tilfelle kunne familier bli brutalt splittet. Blyanttesten ble benyttet i nesten 30 år for å skille mellom svarte og fargede. Hårets politiske betydning skal ikke undervurderes.
Dette viser at selv ikke under de rigide raselovene var rase noe helt stabilt. Videre var mennesker fra Taiwan, Japan og Korea anerkjent som ’æreshvite’, noe som igjen understreker inndelingens tidvise vilkårlighet.

Kampen mot kategoriseringen
Kampen mot apartheid handlet om å overvinne den umenneskelige kategoriseringen. Samtidig har det i de 16 årene som er gått siden apartheids slutt vist at det kan være nødvendig å benytte de forhatte kategoriene i den del sammenhenger for å måle endring, kvantifisere utvikling og gjenstående utfordringer.

Den gamle raseoppdelingen ligger derfor til grunn for statlige restruktureringsprogram der kvotering er et sentralt element for å rette opp for skjevhetene i samfunnet. Det mest kjente og viktigste er  Black Economic Empowerment (BEE). Dette programmet ble lansert av den sørafrikanske regjeringen for å rette opp forskjellene apartheidstrukturen skapte og økte over tid. BEE er tenkt å skulle forandre økonomien slik at den er mer representativ i forholdt til nasjonens demografiske grupper. De som var verst rammet av apartheidstrukturen skal hjelpes inn i arbeids- og næringslivet.

Her er altså rase igjen det utgjørende for hvilke rettigheter man har.

Men hvem er svarte?
De fargede har ofte følt at de faller mellom to stoler som gruppe. Mange i denne svært sammensatte gruppen føler at de tidligere led av at de ikke var hvite nok, mens de i dag ikke er svarte nok til å få oppreisning.  I juni 2008 ble imidlertid inderne, de fargede og kinesere som er sørafrikanske statsborgere, inkludert i ’svart’-kategorien i forhold til BEE-programmet.

På samme måte som man diskuterer hvem som er svarte, diskuterer man også hvem som har rett til å kalle seg afrikanere. Et gjennomgangsspørsmål er: Er hvite sørafrikanere ekte afrikanere? Et annet er om de hvite bør betale de svarte en form for kompensasjon for apartheidtidens grusomheter? President Jacob Zuma uttalte i fjor at av alle de hvite sørafrikanerne er det bare afrikanderne (altså boernes etterkommere) som er ekte sørafrikanere. Denne kommentaren ble stevnet inn for Sør-Afrikas Human Rights Commission. Noen hvite sørafrikanere er etterkommere av mennesker som har kalt Sør-Afrika sitt hjem siden 1600-tallet, og har ikke noe annet ’hjem’ å reise tilbake til.

Kaleidoskop

Sør Afrika er det landet i verden med størst forskjeller mellom fattige og rike. Forskjellene er ikke blitt mindre de siste årene, fremdels lever ca halvparten av den svarte befolkningen under fattigsdomsgrensen. men en ny gruppe svarte rike er vokst frem. Mens de fleste hvite lever veldig bra viser estimater at ti prosent av den hvite befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og arbeidsledigheten blant hvite ble doblet mellom 1995  og 2005 i følge landets Institute for Security Studies. Høy kriminalitet gjør mange rike redde. Men vi må huske at det aller meste av volden og overgrepene i dagens Sør Afrika skjer i de fattige townshipene og først og fremst rammer svarte og svært ofte svarte kvinner.

Rasebevisstheten er fremdeles høyst levende i Sør Afrika, men ting forandrer seg. De viktigste skillelinjene i Sør Afrika i dag følger klassetilhørighet og ikke rase. Barn som vokser opp i miljøer der de omgås hverandre på kryss og tvers av farger, går på samme skoler og spiller fotball eller rugby på samme lag har mye større forutsetninger for å bli ’fargeblinde’. Mens begrepet ’regnbuenasjonen’ ble hyppig brukt den første tiden etter 1994 hører man i dag sør afrikanerne ofte omtale landet sitt som et kaleidoskop. For mens regnbuens farger er avskilte, bryter kaleidoskopet fargene opp og blander dem til en fargerik mosaikk.

Image: Andreas Johannesen Delsett

Prosjektleder for SAIH/Fellesrådet for Afrikas satsing på fotball-VM. Følger den norske pressedekningen av mesterskapet og blogger på vm.afrika.no.

Send et svar