Kjedelig første medieuke

En uke ut i fotball-VM er det tid for en liten oppsummering. Det har vært en uke preget av ganske forutsigbar og tildels kjedelig dekning, med få – om noen – veldig alvorlige skriverier.  Og veldig mye vuvuzela.

Mediedekningen i forkant, spesielt i tysk og britisk presse, vakte sterke reaksjoner i Sør-Afrika. To dager før VM skrev sørafrikanske Peter Davies dette brevet, som oppsummerer veldig bra den generelle stemningen overfor utenlandske medier jeg har oppfattet i Sør-Afrika. Men siden forrige fredag har det vært faktisk ikke vært noen jordskjelv, machetekriger eller knivstikkinger av engelske fans – motsatt av hva engelsk presse forberedte oss på. Den første uken av VM har faktisk gått veldig bra. Det som har skapt mest oppstyr er lyden av vuvuzela.

Også norske medier har vært veldig opphengt i vuvuzelaen, men ellers har den norske dekningen vært langt mindre negativ enn den britiske. De kritiske spørsmålene ble stilt, men Kjetil Siem var tydelig og betryggende slik bare en nordmann kan være for nordmenn, og kunne forsikre oss om at VM kom til å gå bra, at alle fans ville være trygge, logistikken kom til å gå bra og kampene kom til å starte presis (sic).

Er det da noe å utsette på den norske dekningen? Det måtte i så fall være at den er veldig lite spennende og utfordrende. Dagbladet har kjørt en serie artikler om ”fotball-VMs mørke bakside”, tidligere omtalt her. Den svært sensasjonalistiske og i overkant tabliode Dagblad-serien handler strengt tatt om mer generelle samfunnsproblemer i Sør-Afrika, men uten å bringe noe substansielt nytt på bordet – med unntak for avsløringene om Fifa og sørafrikanske myndigheter.

Aftenposten har laget saker om hvor kaldt det er i Sør-Afrika og hvor kort det er fra drømmeteateret Soccer city til fattige og strømløse Kliptown, mens VGNett faktisk har fokusert en del på utkastelser, sikkerhetsstreik og andre mer kritiske forhold. I tillegg kommer selvfølgelig den svært grundige dekningen av nordmenn som driver med reiseliv og generelle artikler om elefanter og vingårder. Alt i alt helt greit, men ikke noe å applaudere.

Før fotball-VM sa jeg at jeg håpte VM kunne bidra til at vi i Norge kunne lære mer om Sør-Afrika og få avlivet noen av mytene om landet. Så langt er iallefall myten om at det alltid er varmt i Afrika blitt avlivet, men ellers er det lite utenom det vanlige så langt. Men det er jo fortsatt tre uker igjen, og derfor lov å håpe på en mer spennende fortsettelse!

Davy Wathne på utflukt i Alexandra

I går så jeg for første gang på TV2s VM-studio. Og jeg må si at jeg ble positivt overrasket. Ikke fordi fotballanalysene var av en særlig eksepsjonell kvalitet, men fordi studiogjestene som hadde blitt hentet inn til Kontraskjæret kunne bidra med en del spennende momenter.

Denne reportasjen, der Davy Wathne og Bruce Grobbelaar besøker Alexandra township i Johannesburg, var en super start. Vel handler den om at ”afrikansk” øl drikkes fra melkekartonger, og at et glass av denne ølen kan erstatte en god frokost. Men den er likevel en god reportasje som viser et positivt bilde av menneskene i Alexandra, og som ikke faller i fellen med å stakkarsliggjøre de som bor der, som jo tross alt lever under Sør-Afrikas mest kummerlige forhold.

Alexandra er for øvrig en veldig interessant plass som det er verdt å besøke. Den lutfattige bydelen i Johannesburg er skviset inn mellom de perverst rike nordlige forstedene, og Sør-Afrikas enorme kontraster blir ikke mer synlige enn dette. Det sies på folkemunne i Alexandra at det bor opp mot en million mennesker presset inn på åtte kvadratkilometer. Wikipedia oppgir en halv million.

Men tilbake til poenget. Det som var så fantastisk flott med VM-studio i går, var diskusjonen som kom i studio etterpå. Programlederen kommenterte at alle reportasjene viste smilende og glade afrikanere, noe som hadde overrasket henne litt. Så fulgte en fin diskusjon, der Erik Solheim og en dansk fotograf og journalist jeg ikke husker navnet på, fikk mulighet til å snakke om den livsgleden man gjerne ser i afrikanske land. Det ble også kommentert på at vi veldig ofte bare får servert elendighet fra Afrika gjennom mediene, og at denne gleden viser at vår oppfatning av kontinentet er feil. Ja det finnes fattigdom og sult, men også en fantastisk optimisme og glede!

Kjempegreier, rett og slett. TV2-sporten bidrar til å nyansere vår oppfatning av, i første omgang Sør-Afrika, men også Afrika generelt. Tror jeg skal tune inn på VM-studio oftere, for dette var ganske oppløftende!

Tutuzela, trøst og gode tips

Jeg landet i Sør-Afrika sent i går kveld, uten å høre en eneste vuvuzela – ganske naturlig med tanke på at Bafana bafana (det sørafrikanske landslaget) tapte sin kamp i går. Men her jeg nå sitter på et kontor i Cape Town sentrum – med en jevn lav lyd av vuvuzelaer i bakgrunnen – er det utenkelig med et forbud. Siste spiker i kista for forbudskravene må være erkebiskop Desmond Tutus kontante avvisning av problemstillingen og oppfordring om å bare blåse høyere!

Det er på samme tid veldig hyggelig og litt slitsomt med alt vuvuzelasnakket. Hyggelig fordi det tross alt ikke er noe mer alvorlig å snakke om etter nesten overstått første uke av VM. Slitsomt fordi det kanskje begynner å bli nok snakk nå? Vuvuzelaen er ikke lenger bare et sørafrikansk fenomen, men en del av den globale fotballkulturen. Fans fra alle land har trykket vuvuzelaen til sine lepper etter at de kom til Sør-Afrika – legg merke til det på bilder fra tribunene. Aleksander Schau bekrefter dette på fotballbloggen sin:

For de av dere som syns det var mye vuvuzela fra denne kampen i dag, og som derfor forbanner lokalbefolkningen for den satans tutinga: I dag var det hvit manns bært-bært dere hørte. Hollenderne elsker vuvuzelaen og de overraskende tallrike svenskene hadde også mønstret på den noe bråkete vuvuzela-skuta.

Det er bare å slutte seg til orkesteret!

Hos The Guardian kan du lære mer om hvordan en vuvuzela skal trakteres (pass på så du ikke får sprukne lepper!), snart kan du skaffe deg en i Norge og hvis du synes det er slitsomt med summinga i bakgrunnen på tvsendinga, kan du rett og slett ta den vekk selv med noen enkle kabler og gratis programvare!

Vuvuzela, fobi og mani

Vuvuzelaglade spanjoler

Vuvuzelaen er utvilsomt sommerens store samtaleemne. Diskusjonen går løpsk, og absolutt alle har en mening. Det er selvfølgelig ingen vits i å gjengi alt som er blitt sagt om det utskjelte kinesiskproduserte blåseinstrumentet. Man kan sammenfatte diskusjonen med at mange hater trompeten, mens andre synes den spriter opp fotballkampen.

Mediedekningen i Norge har også spriket fra å gjengi krav om forbud til å forsvare vuvuzelaen som en viktig del av supporterkulturen i Sør-Afrika. I USA går enkelte kommentatorer så langt som å påstå at lyden fra instrumentet vil ødelegge for fotballens sjanse til virkelig å slå igjennom i landet.  Her hjemme er VM-bloggens egen Andreas Delsett en av vuvuzelaens venner. Hør og les hva han sier om den.

Uansett: Vuvuzelaen er kommet for å bli i VM, og hva man enn måtte mene er det bare å lære seg å leve med den.

For de som ikke takler den monotone lyden, har kreative sjeler lansert flere forskjellige overlevelsesstrategier. Dagens it har laget en sak med flere alternativer.

Andre TV-seere liker vuvuzelalyden veldig godt, og det mangler tydeligvis ikke på folk som ønsker å bruke den også utenfor Sør-Afrika. I England regner importørene med at de vil selge 75.000 trompeter i løpet av VM. Mange grøsser nok av tanken om vuvuzelaer i Premier Leauge. Men Tottenhams Peter Crouch vil nok sikkert ikke klage. Han elsker visstnok lyden, melder VG.

Heldigvis har media nå gått fra å skrive mest negativt om lyden, til å komme med kreative løsninger og morsomme elementer. Adressa melder at det har blitt populært å laste ned en Vuvuzela-app. God idé! Jeg tenker at løsningen nå bare er å være med på leken. Det er jo tross alt en del moro knyttet til den sørafrikanske fotballkulturen! Så får det heller bli en annen diskusjon om lyden skulle dukke opp i Tippeligaen.

Forfedrene har talt…

I forkant av fotball-VM kunne NRK fortelle hva den sørafrikanske healeren Masimbi spådde om mesterskapet.

”Nei gitt, Sør-Afrika vinner ikke fotball-VM, det er forfedrenes klare tale ifølge healeren Masimbi. Ved hjelp av sine ben har Masimbi kommunisert med åndene til landets forfedre. Og talen er klar, Sør-Afrika går ikke til topps i turneringen, men lommetyveri kan bli et problem”. (NRK 8. juni spol til 39,42)

OK, en lite spennende spådom. Det interessante med denne reportasjen er at den sier noe om hvordan journalisten ønsker å vise noe eksotisk og litt rart, ikke å beskrive fenomenet og dens betydning i samfunnet.  Denne type innslag viser (heldigvis) unntaket og ikke regelen i årets dekning av VM.

Innslaget er et klassisk eksempel på hvordan journalistikken ved hjelp av små notiser forteller hvor rar verden er. Ny Tid-journalist Kaare Bilden utalte at han var ”riv ruskende uenig i at journalister speiler virkeligheten. I stor grad finner journalister det de leter etter”. Healeren i Sør-Afrika virker derfor i dette tilfelle først å fremst som noe journalisten manøvrerer seg frem til for å fortelle hvor annerledes og tradisjonelt samfunnet er. Noe som viser at ”vi” er annerledes enn ”dem”.

Hvorvidt heksedoktorer er sentrale i det sørafrikanske samfunnet, og hvordan andre mennesker forholder seg til dem, tar innslaget ikke opp. Det viser bare i god gammel freak-show tradisjon at verden er annerledes og underlig. En historisk gjennomgang av norsk medias dekning av den ikke vestlige verden, viser også at bruken av notiser og såkalt ”kuriosa” er en av hovedformidlerne av hva som skjer ”der ute” (Eide/Simonsen: Verden skapes hjemmefra). Kuriosa-sjangeren, som er en sammensmelting av nyheter og ren fiksjon eller underholdning, har fått en ny vår i nettmediers sensasjonsbaserte jag etter flest mulig klikk. Sakene er også ofte basert på internasjonale nyhetsbyråer og presisjon- og sannhetskriterier er det ikke så farlig med. (f.eks Ardi er to år og røyker 40 om dagen).

En kan spørre seg hvorfor det blir naturlig å oppsøke en synsk i Sør-Afrika, men at en ikke gjør tilsvarende for å spå fotball i Norge der avissidene er fulle av annonser med synske personer. Poenget er at en journalist kan finne all slags typer mennesker nesten overalt i verden som kan vise enten hvor normalt eller merkelig samfunnet er.

(TV2 hadde også et innslag om heksedoktorer men krever betaling, så den har ikke jeg sett…)

Hvordan snakker man om rase i dagens Sør Afrika?

Sammendrag av Kristin Skare Orgerets innlegg på seminaret Sorte perler og hvite håp. Fakta og fordommer foran fotball-VM, 1. juni på Litteraturhuset. Kristin Skare Orgeret er Førsteamanuensis ved jounalistutdanningen, Høgskolen i Oslo.

I Norge har vi de siste årene hatt en debatt om rasebegrepet i det hele tatt bør brukes eller om det kan kastes på historiens søppelhaug siden det kan beskyldes for å være både vitenskapelig uholdbart og politisk forkastelig.

I Sør Afrika kommer man ikke utenom rasebegrepet, selv om det per i dag ofte benyttes andre ord enn rase, demografisk tilhørighet benyttes for eksempel ofte. Det tar sin tid å gjøre et samfunn som i flere tiår var så basert på makt fordelt etter rase, fargeblindt. Rase er fremdeles svært sentralt i dagens Sør Afrika av en rekke grunner.

Det eneste som kan slås fast helt enkelt og kategorisk er at forholdet til rase ikke er noe enkelt tema i Sør Afrika. Man kan ha en idé om hvordan strukturene er når man kommer som utlending til landet, og så opplever de aller fleste at jo mer tid man tilbringer der og jo mer man setter seg inn i det sosioøkonomiske puslespillet i Sør Afrika, jo mer komplisert blir det.

The ugliest creation of man
For å begynne med et raskt historisk riss: I 1948 kuliminerte 350 år med rasekonflikt i apartheidregimets begynnelse. Landet ble kolonisert av de første europeerne i 1652, men de første raselovene kom først i 1919  – da den sørafrikanske union ble stiftet av det britiske parlamentet. I 1948 kom National Party til makten, introduserte apartheidsystemet og gjorde 20 millioner innbyggere om til annenrangs borgere.

Apartheid  var den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert fra 1948 til 1994.  Alle ble kategorisert i en av fire mulige «rasekategorier», der en rekke rettigheter og aller viktigst alminnelig stemmerett, var reservert for den hvite gruppen. De andre tre gruppene de svarte, de fargede (coloureds) og inderne ble diskriminert på en rekke måter, for eksempel i forhold til hvor de kunne bo, hvor de kunne handle og hvilke jobber de kunne ha.

Nadine Gordimer har beskrevet det rasistiske apartheidregimet som ’the ugliest creation of man’.

Det rasistiske apartheidsystemet var altså basert på hvilken rasemerkelapp man kunne sette på folk. Det eksisterte de mest absurde tester for å bevise hvilken kategori folk tilhørte. Hvis man var i tvil kunne myndighetene for eksempel utføre ’blyanttesten’. Da stakk man en blyant inn i personens hår for å se om det var krøllete og stivt nok til å holde på blyanten. Falt blyanten ut var du coloured. Ble den sittende var du svart.  Denne og andre svært subjektive tester ble benyttet under Population Registration Act av 1950. Sik skjedde det altså at medlemmer av samme familie med forskjellig hårstruktur kunne bli plassert i forskjellige kategorier og dette kunne ha alvorlige konsekvenser, i verste tilfelle kunne familier bli brutalt splittet. Blyanttesten ble benyttet i nesten 30 år for å skille mellom svarte og fargede. Hårets politiske betydning skal ikke undervurderes.
Dette viser at selv ikke under de rigide raselovene var rase noe helt stabilt. Videre var mennesker fra Taiwan, Japan og Korea anerkjent som ’æreshvite’, noe som igjen understreker inndelingens tidvise vilkårlighet.

Kampen mot kategoriseringen
Kampen mot apartheid handlet om å overvinne den umenneskelige kategoriseringen. Samtidig har det i de 16 årene som er gått siden apartheids slutt vist at det kan være nødvendig å benytte de forhatte kategoriene i den del sammenhenger for å måle endring, kvantifisere utvikling og gjenstående utfordringer.

Den gamle raseoppdelingen ligger derfor til grunn for statlige restruktureringsprogram der kvotering er et sentralt element for å rette opp for skjevhetene i samfunnet. Det mest kjente og viktigste er  Black Economic Empowerment (BEE). Dette programmet ble lansert av den sørafrikanske regjeringen for å rette opp forskjellene apartheidstrukturen skapte og økte over tid. BEE er tenkt å skulle forandre økonomien slik at den er mer representativ i forholdt til nasjonens demografiske grupper. De som var verst rammet av apartheidstrukturen skal hjelpes inn i arbeids- og næringslivet.

Her er altså rase igjen det utgjørende for hvilke rettigheter man har.

Men hvem er svarte?
De fargede har ofte følt at de faller mellom to stoler som gruppe. Mange i denne svært sammensatte gruppen føler at de tidligere led av at de ikke var hvite nok, mens de i dag ikke er svarte nok til å få oppreisning.  I juni 2008 ble imidlertid inderne, de fargede og kinesere som er sørafrikanske statsborgere, inkludert i ’svart’-kategorien i forhold til BEE-programmet.

På samme måte som man diskuterer hvem som er svarte, diskuterer man også hvem som har rett til å kalle seg afrikanere. Et gjennomgangsspørsmål er: Er hvite sørafrikanere ekte afrikanere? Et annet er om de hvite bør betale de svarte en form for kompensasjon for apartheidtidens grusomheter? President Jacob Zuma uttalte i fjor at av alle de hvite sørafrikanerne er det bare afrikanderne (altså boernes etterkommere) som er ekte sørafrikanere. Denne kommentaren ble stevnet inn for Sør-Afrikas Human Rights Commission. Noen hvite sørafrikanere er etterkommere av mennesker som har kalt Sør-Afrika sitt hjem siden 1600-tallet, og har ikke noe annet ’hjem’ å reise tilbake til.

Kaleidoskop

Sør Afrika er det landet i verden med størst forskjeller mellom fattige og rike. Forskjellene er ikke blitt mindre de siste årene, fremdels lever ca halvparten av den svarte befolkningen under fattigsdomsgrensen. men en ny gruppe svarte rike er vokst frem. Mens de fleste hvite lever veldig bra viser estimater at ti prosent av den hvite befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og arbeidsledigheten blant hvite ble doblet mellom 1995  og 2005 i følge landets Institute for Security Studies. Høy kriminalitet gjør mange rike redde. Men vi må huske at det aller meste av volden og overgrepene i dagens Sør Afrika skjer i de fattige townshipene og først og fremst rammer svarte og svært ofte svarte kvinner.

Rasebevisstheten er fremdeles høyst levende i Sør Afrika, men ting forandrer seg. De viktigste skillelinjene i Sør Afrika i dag følger klassetilhørighet og ikke rase. Barn som vokser opp i miljøer der de omgås hverandre på kryss og tvers av farger, går på samme skoler og spiller fotball eller rugby på samme lag har mye større forutsetninger for å bli ’fargeblinde’. Mens begrepet ’regnbuenasjonen’ ble hyppig brukt den første tiden etter 1994 hører man i dag sør afrikanerne ofte omtale landet sitt som et kaleidoskop. For mens regnbuens farger er avskilte, bryter kaleidoskopet fargene opp og blander dem til en fargerik mosaikk.

5 myter om Sør-Afrika

Statsviter og Sør-Afrikakjenner Liv Tørres knuste myter om Sør-Afrika på seminar 1. juni. Her er de fem viktigste:

Myte: Apartheid lever fortsatt

Fakta: Apartheid betegner et sett med formelle, juridiske institusjoner som diskriminerte mennesker etter rase. Dette systemet ble avskaffet i perioden 1990-1994. Ikke dermed sagt at det ikke eksisterer forskjeller mellom ulike grupper i Sør-Afrika – disse forskjellene er fortsatt store og voksende.

Forskjellen mellom fattig og rik i Sør-Afrika er enorm. Nær halvparten av befolkningen lever på under 400 kroner i måneden, mens de ti prosent rikeste i snitt tjener 80 000. Disse forskjellene overlapper i noen grad med befolkningsgrupper, men det er mye mer riktig å si at dagens Sør-Afrika er et klassedelt samfunn, heller enn et rasedelt samfunn.

Myte: Hvite behandles som hunder i det nye Sør Afrika
Fakta:
Det er riktig at hvite mistet noen av sine privilegier med avskaffelsen av apartheid. Viktigst her er den juridiske og politiske beskyttelsen for sine privilegier som de hadde fram til for 15 år siden.

Men det er fortsatt hvite som kontrollerer det meste av eiendom og velstand i dagens Sør-Afrika. Myndighetene gjennomfører et likestillingsprogram som kalles Black Economic Empowerment (BEE), med nasjonale og regionale tiltak, kurs og tilgang til kapital. Selskaper får bonus for å ha svarte på eiersiden og som del av ledelsen i forbindelse med anbud m.m. Næringslivet er også pålagt å lage planer for å gjøre dem mer representative.

For 15 år siden satt hvite (10 prosent av befolkningen) med 85 prosent av jorda, alt av topposisjoner og all økonomisk makt samlet på sine hender og et lovverk som beskyttet dem både politisk og økonomisk.

Mye av disse ressursene ble tvangskonfiskert fra svarte på 40- og 50-tallet og gitt til hvite ettersom det vi i dag kjenner som apartheid systemet ble innført. Det finnes altså en rekke svarte sørafrikanere som selv ble fratatt ressurser, jordeiendommer, eller eierskap til naturressurser eller deres foreldre ble frastjålet ressurser. Kun 7 prosent av jorda er ”omfordelt tilbake”. Nå ønsker de, og venter på, å få tilbake det som de faktisk mener de har eiendomsrett til.

Per i dag er 24 prosent av alle toppledere svarte og 18 prosent kvinner – hvis man regner med det offentlige. Tall som kun innbefatter næringslivet ville tallene se enda pinligere ut.

Myte: Sør-Afrika er i ferd med å bli et nytt Zimbabwe
Fakta:
Det er store forskjeller mellom Sør-Afrika og Zimbabwe som gjør at Sør-Afrika er veldig langt unna å bli et nytt Zimbabwe. Sør-Afrika har en helt annen sosial struktur, demografisk sammensetning av befolkningen, grad av industrialisering og ikke minst grad av organisering og mobilisering i det sivile samfunn, herunder både organsasjonsliv, sosiale bevegelser, kritiske medier og akademia.

Myte: Det er livsfarlig å gå på gatene i Sør-Afrika
Fakta: Sør-Afrika er belastet med høy kriminalitets- og voldsstatistikk. Det skjer mer enn femti mord hver dag, men de fleste dør ikke av å gå gatelangs. Volden i Sør-Afrika rammer først og fremst den fattige befolkninga og herunder mest av alt kvinner. Som besøkende til Sør-Afrika vil du være trygg så lenge du følger fornuftige forholdsregler som å lytte til lokabefolkningen og være bevisst på hvor du befinner deg. Som overalt ellers er det også lurt å unngå å utstråle velstad, så la smykker og andre åpenbare ting du er redd for være hjemme.

Og husk at det er mye farligere å gå til sengs med noen uten beskyttelse!

Myte: Når Mandela dør går alt til helvete
Fakta: Det er ”bevegelsen” ANC som har tillit i befolkningen, og denne er mye større enn Mandela og til og med ”partiet” ANC. ANC har en rekke ledere som samlet har stått i spissen for en kollektiv ledelse og bevegelse. Over halvparten av befolkningen synes fortsatt at regjeringen gjør en god jobb.

Sex, satanister og rasistiske småjenter

Dagbladet har den siste måneden kjørt en serie om ”fotball-VMs bakside” – et for så vidt prisverdig initiativ, all den tid Sør-Afrika, som en hvilken som helst arrangør – bør stilles under et kritisk lys. Saker om hemmelig spill i VM-kulissene, korrupsjon og kameraderi den typen som har funnet sted i forbindelse med fotball-VM er viktig og nødvendig.

Men artikkelserien inneholder også et knippe saker det er vanskelig å forstå har å gjøre med ”fotball-VMs bakside”. Stikkordene her er drap, gjengkriminalitet, prostitusjon og redde hvite mennesker som ”vil rømme Sør-Afrika for barnas skyld”. Disse artiklene har lite med fotball-VM å gjøre, mer med Sør-Afrika generelt.

Misforstå meg rett: Jeg synes det er bra at Dagbladet vil fokusere på forhold i Sør-Afrika. Og Dagbladet tar opp interessante og viktige problemstillinger, som er høyst reelle. Problemet er at det gjøres på en sensasjonalistisk og unyansert måte. Utfallet av dette er at det tegnes et bilde av et Sør-Afrika på randen av å gå til grunne. Hvert enkelt tema i serien er verdt en egen bloggpost og vel så det.  I denne omgang vil jeg nøye meg med å kommentere den foreløpig siste saken i serien, som omhandler sørafrikansk politikk.

Sa jeg sensasjonalistisk og unyansert? Hør på dette: ”Sex, satanister og rasistiske småjenter”. Sør-afrikansk politikk er nemlig ikke som annen politikk, får vi vite. Den er bare et oppkok av munnhuggeri, fordommer og skandaler, ulikt politikk i andre land (sic). Saken er en oppsummering av munnhuggeri og skandaleuttalelser fra ANC Youth Leagues Julius Malema og lederen for opposisjonspartiet Democratic Alliance Helen Zille, samt om den gale Jacob Zuma med alle konene. Selvfølgelig. Hva er så problemet?

Sørafrikansk politikk har de senere årene vært preget av mye stygg språkbruk og skandalene rundt president Zuma, det har Dagbladet rett i. Så har også dette vært gjenstand for bred debatt i sørafrikanske medier. Men dette er bare en av mange sidene ved sørafrikansk politikk, og en helhetlig framstilling vil måtte forholde seg til faktorer som sivilsamfunn, opposisjon, åpenhet, ytringsfrihet og så videre.

Visste du for eksempel at Sør-Afrika er det landet i verden med høyest antall demonstrasjoner og protester per innbygger? Eller at Sør-Afrika har et av de mest progressive og sterke sivilsamfunnene i verden? Og hva er det med ANC som gjør at folk fortsetter å stemme på de i valg etter valg? Hvorfor blir Jacob Zuma valgt til president når han er så kontroversiell? Og hva er det med Sør-Afrika som gjør at en konflikt som den mellom Zille og Malema blir så heftig? Dette er spørsmål Torgeir Krokfjord kunne ha stilt. Men det gjør han ikke.

Resultatet er en artikkel som i all hovedsak genererer to reaksjoner, hvis man skal dømme etter innleggene som følger artikkelen på db.no: Folk som er fra Sør-Afrika eller har en tilknytning dit blir lei seg og frustrerte over framstillingen av landet. Og raseideologer får vann på mølla av alle de skandaløse tingene svarte politikere får seg til å si.

Journalist Krokfjord har en trøst til de som er lei seg for dårlig omtale av Sør-Afrika: En glasak om en dame fra Auli!

Men Krokfjord har en trøst, iallefall til de førstnevnte: En ordentlig ”gla’sak” han også publiserte i går. Den handler om en norsk dame som bor i Johannesburg og har massevis av reisetips til alle som skal til VM. Enda godt at det finnes lyspunkter i et land fullt av satanister og rasistiske småjenter: Hun er fra Auli i Akershus.

Ingen nordmenn til VM?

NRK Dagsnytt 9. juni på radio hadde en sak om at det er solgt svært få pakketurer til fotball-VM. Jeg uttalte meg i den forbindelse om engelske mediers forhåndsdømming av fotball-VM som en medvirkende årsak til at færre tar turen til Sør-Afrika enn det som på forhånd var anslått. Morten Nydal i norsk supporterallianse sier i samme saken at han dropper turen på grunn av pris og lang reisevei, noe jeg også tror er viktige hindre for mange. Sørafrikanske turistorganisasjoner mener finanskrisa og høye flypriser er årsaken til at 150 000 færre enn det som først var anslått vil reise til Sør-Afrika under VM.