Tid for oppsummering

På sitt beste har den norske mediedekningen av VM bidratt til å skape et mer normalisert bilde av Sør-Afrika i den norske offentligheten. Skepsisen til arrangørlandet i forkant av VM har blitt kraftig tilbakevist, og mange journalister har fått utdypet sin Sør-Afrika-kunnskap – forhåpentligvis til det beste for dekningen av landet og kontinentet i årene som kommer. Samtidig har det verken vært en spesielt spennende, nyskapende eller overraskende dekning av det første verdensmesterskapet i fotball på det afrikanske kontinentet.

Tirsdag uttrykte jeg her på bloggen et ønske om mer stoff av den typen som bruker VM-fokus til å formidle forskjellige sider ved Sør-Afrika. Ønsket har til en viss grad gått i oppfyllelse. Da tenker jeg spesielt på saken hvor Aftenposten har intervjuet den prisvinnende og svært anerkjente sørafrikanske fotografen Greg Marinovich. Han var en av fire fotojournalister assosiert med legendariske Bang-bang club, som også er tittelen på Marinovich sin bok (som snart blir film) om de blodige township-krigene i tiden mellom Mandelas løslatelse og det første demokratiske valget i 1994. En annen sak som også bidrar til å gi norske lesere et enda bredere bilde av Sør-Afrika utenfor VM-sirkuset er Dagsavisens reportasje fra slakteriet/grillrestauranten Mzolis i townshipen Guguletu i går.

Ellers har alle de store avisene kjørt obligatoriske oppsummeringer av VM, og konkluderer i stor grad med det samme: VM har gått veldig bra og Sør-Afrika har «bestått med glans», som Bertil Valderhaug i Aftenposten oppsummerte det igår. Det er ingen tvil om at Sør-Afrika har lyktes og at alle fordommene og skrekkscenariene i forkant av mesterskapet har blitt gjort grundig til skamme. Bertil Valderhaug refererer da også til lanseringen av Sør-Afrika som kandidat til arrangør av sommer-OL 2020. Ingen grunn til å hovere over journalister som på forhånd advarte mot blodbad og det som verre var, men som nå er over seg av begeistring for arrangørlandet og deres gjennomføring.

Også i disse oppsummeringsartiklene kommer det tydelig fram hvordan VM i stor grad har virket normaliserende på vårt bilde av Sør-Afrika. Tidligere har vi blant annet omtalt Morgenbladets fine reportasjer Soweto, Vårt lands dekning av VM og TV2s finfine reportasjer fra Hillbrow og Soweto som gode eksempler på en dekning som bidrar til å normalisere. Det er også grunn til å håpe at vi på sikt vil se en effekt av at mange norske journalister har oppholdt seg i Sør-Afrika over lengre tid og opparbeidet seg en kompetanse på landet (selvfølgelig en kompetanse av varierende størrelse og art men like fullt). I mange oppsummeringskommentarer pekes det på de store utfordringene og problemene landet står overfor i tiden som kommer. La oss håpe dette er uttrykk for ekte engasjement og vente spent på oppfølgingssakene om hvordan det har gått!

Her er det på sin plass å påpeke at veldig mange av oppsummeringene i stor grad repeterer hverandre og er veldig like. Både Dagsavisens Reidar Sollie, Bertil Valderhaug i Aftenposten, Tore Ulrik Bratland i Dagbladet og NTBs oppsummering har de samme komponentene. Det mest interessante oppsummeringsstoffet og de virkelig gode analysene kommer – kanskje også naturlig nok(?) – i det eksterne stoffet. Kronikker som Håvard Knoffs i Klassekampen og Brother Buntus i Aftenposten (begge 8. juli) gir mye mer innsikt og søker å forklare for leserne heller enn bare å påpeke – honnør til dem for det. Dessuten er Malcolm Langfords innlegg i Aftenposten i dag svært klartgjørende, spesielt fordi det viser et stort uuttømt potensial for enda mer kritisk og god journalistikk om fotball-VM og Fifa. Langford, som er stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO, refererer til tilfeller av klare brudd på Sør-Afrikas grunnlov og Menneskerettighetene (som forøvrig sammenfaller i stor grad), som det riktignok har vært skrevet noe om, men som helt klart burde være gjenstand for enda mer og hardere kritisk fokus i årene som kommer.

Det går heller ikke an å skrive en oppsummering om den norske mediedekningen av fotball-VM uten å komme inn på vuvuzelaen. Det er lenge siden vi har hatt et så godt eksempel på pressens tendens til flokkmentalitet. Jeg tør påstå at vi her har hatt flere tilfeller av betydelig lavere ph-verdi i norske journalistmager, enn i et samlet Afrikapolitimiljø. Det er merkverdig å se forbudskrav gjentatt til det kjedsommelige, samtidig som europeiske fotballfans i disse dager fyller håndbagasjehyllene på flyene hjem fra Sør-Afrika med nettopp vuvuzelaer. Så skal det også legges til at omtalen utover i mesterskapet også har vært preget av stadig mer humor, med TV2s vuvuzela-terror mot gullmannen på Karl Johan som et mulig høydepunkt. Kanskje har vi blitt gladere i vuvuzelaen etterhvert?

Fra undertegnedes ståsted oppsummeres derfor en norsk mediedekning av det første verdensmesterskapet i fotball på afrikansk jord som bedre enn man kunne fryktet, om enn ganske forutsigbar og kjedelig, og med enkelte tilfeller av sensasjonalistisk fråtsing i tradisjonelle narrativer. Men disse tilfellene ser heldigvis ut til å være unntak som bekrefter regelen om at jo flere journalister som reiser til Afrika og tar sin egen jobb, rolle og journalistiske prinsipper på alvor, jo bedre blir dekningen. Derfor er det rett og slett veldig gledelig å konstatere at undertegnedes egne fordommer mot norske sportsjournalister i stor grad har blitt gjort til skamme av en dekning som likevel kunne ha vært hakket mer spenstig og spenndende.

Image: Andreas Johannesen Delsett

Prosjektleder for SAIH/Fellesrådet for Afrikas satsing på fotball-VM. Følger den norske pressedekningen av mesterskapet og blogger på vm.afrika.no.

Send et svar